Ved verdens ende

Har du vært ved verdens ende?

I dag har jeg den følelsen. Følelsen av å stå på kanten av verden! Når all geografi og naturfag trekkes tilbake og du virkelig føler at jorden er flat, at det virkelig er en kant og et stup. Jada, jeg svartmaler det, og ja, jeg er litt diva nå, men det er litt sånn jeg føler akkurat nå. Det går ganske sikkert over i morgen – eller i overmorgen.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_b26b.jpg

Overganger er nettopp det ordet sier det skal være - en overgang. Forandringer, endringer, utvikling. Noen overganger er forholdsvis enkle, noen merker man ikke stort til, mens noen - de er vanskelige. Jeg har en vanskelig overgang akkurat nå. Akkurat nå føler jeg at jeg står på verdens ende. Om en dag skal jeg forlate boblen, forlate redet. Fugleungen skal lære seg å fly. Fuglemor skal lære seg å snakke med voksne mennesker igjen! Jeg skal begynne å jobbe igjen. Mammapermisjonen er over.

Jeg vet jo at dette går seg til for jeg har jo vært igjennom dette en gang før. Og jeg elsker jobben min og gleder meg til å komme tilbake. Likevel er det uendelig tungt å tenke på at babytiden hjemme med minstemann for min del nå er forbi. Det er så fint at han vokser og blir større, men hvorfor går det så fort?! 

Jeg er ikke klar for å gi slipp. Nei, ikke klar i det hele tatt. For jeg har jo en bitteliten baby enda. Han snart ti måneder gamle nydelige lille fyren som nå krabber, spiser selv, står og går bortover med støtte, nei, han er vel ikke min? For min var en bitteliten baby. Han VAR en bitteliten baby. Nå er han en nydelig liten gutt som jeg elsker å tilbringe dagene med. Krabbe etter på gulvet, bysse, trøste, kysse, fore, leke med, synge for, ELSKE! 

Så jeg er ikke klar for å gi slipp, men er det så mange mødre som er det? Det er ikke lett å skulle bryte ut av et mønster, ut av en hverdag som har vært fylt av alt det magiske som skjer når man fostrer opp og elsker et lite menneske!

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_b268.jpg

De siste 10 månedene har jeg hatt en særdeles unik arbeidsplass. Med ustrukturerte arbeidstider en real turnusarbeider verdig. For ikke å snakke om fri kleskode (les: kosedress) og siesta midt på dagen. Mange vil sikkert tenke at det er en veldig avslappende jobb! Men det er ikke for ingenting at man får permisjon fra sin vanlige jobb for å fostre opp en liten baby, for utenom det åpenbare at babyen trenger deg hele tiden så er det jo nettopp det - at det er jobb hele tiden! Det er slitsomt, frustrerende og fantastisk på samme tid. En unik, fantastisk og herlig jobb som jeg har vært så heldig å ha hatt to ganger. 

For jeg har jo hatt jobb hele denne tiden jeg ikke har vært i politiet, bare en HELT annen type. 4 åringen vår har sett på det slik hele tiden. At mamma ikke er politi nå, hun er i mammapermisjon og jobben hennes er å passe på lillebror.

Så egentlig vil det kanskje bli relativt enkelt å jobbe i politiet igjen, for jeg har jo hatt jobb hele tiden og stå på viljen og innsatsen har det ikke vært noe å si på. Politijobben den skal jeg helt sikkert klare. Jeg må bare husker hvordan jeg snakker med folk og hvordan jeg skal kle meg som folk igjen - så skal det vel gå bra!

Jeg mener – nå snakker jeg jo flytende bebisk, er en racer til å skifte bleier, multitaske med alskens, vaske hus med baby på armen, synge barnesanger og nattasanger, trille vogn, vaske barneklær og i det hele tatt være en supermamma. Men, hvem er det jeg lurer. Det er jo ikke akkurat disse egenskapene som verdsettes i jobben min, i alle fall ikke i bokstavelig mening. 

Selv om jeg vet at det vil gå bra, følelsen vil gå over, jeg vil overleve, komme meg fort inn i jobben igjen og pappaen vil klare å passe lillegutt, så føler virkelig at jeg står ved verdens ende. Dørstokkmila kjennes lang. For husker jeg egentlig hvordan jeg gjør jobben min nå? Det blir spennende å finne ut av! Men, så lenge jeg ikke snakker babyspråk til kolleger eller spør om noen trenger et bleieskift, går det nok helt fint!

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_b269.jpg