To fødsler, en epidural og følelsen av å bli uglesett

For litt over tre måneder siden var jeg igjennom min andre fødsel. Første gang jeg fødte var tre og et halvt år før dette. Første fødsel var hard og lang, mens andre gikk raskt og relativt lett. Ut av det sitter jeg igjen med det mest fantastiske i hele verden – to nydelige sønner. 

For det er jo en grunn til at man velger å sette i gang på nytt, selv om man tidligere har erfart hvor vondt det er å føde. Prisen man får til slutt er verdt strevet, smerten og påkjenningene. For når man ligger der, revnet, svett, fysisk og mentalt utslitt så skjer det et lite mirakel. Det lille mirakelet blir lagt opp på brystet ditt. Du blir varm i hele kroppen og føler en uendelig kjærlighet. Der og da er alt det vonde glemt -  alt det vonde var verdt det.

IMG_2718.JPG

Begge mine svangerskap har vært harde på kroppen og tunge for psyken. Jeg har vært sykemeldt i lengre perioder begge gangene. Tydeligvis er jeg ikke spesielt godt egnet til å gå gravid, men lager veldig fine barn og passer godt til å være mamma. Se for deg en støvsuger hvor støvsamleren begynner å bli full – den går litt tregt, bråker masse, du må kanskje gå over en gang eller to på samme sted, men den får jobben gjort. Å gå gravid har ikke vært min glansperiode. Det endte i tømmerstokkbein, klubbefingre, bolenakke og påfølgende svangerskapsforgiftning første gang. Andre gang konstant uvel, svimmel og med symptomer på svangerskapsforgiftning.

IMG_2653.JPG

Jeg har rett og slett følt meg skikkelig dårlig store deler av begge svangerskapene. Men, hei, jeg var jo ikke syk. For som jeg fikk høre nok ganger til at det vrengte seg i magen, så er det jo ingen sykdom å være gravid. Neida, graviditeten er ingen sykdom i seg selv, men bivirkningene av den kan virkelig gjøre deg syk. Jeg har følt meg uglesett av tilhengere av denne typen utsagn. Som så klart ikke gjør at man føler seg stort mye bedre. 

I tillegg har det aldri føltes spesielt bra å møte andre gravide som har vært helt ”bivirkningfrie”. Ikke fordi jeg ikke unner dem det, for det gjør jeg virkelig, men fordi det føltes relativt kjipt å høre at ”å gå gravid er helt fantastisk – man får så fin glød av det” og  ”jeg har ikke hatt noen plager i det hele tatt – jeg har jobbet helt frem til termin” når man selv er helt på felgen. Spør mannen min om jeg har vært full av gravidglød – så kan han fortelle deg at det må ha vært farge i kinnene som følge av sinne forårsaket av hormoner eller ”demoner” som han har kalt det. Heldigvis for andre er alle graviditeter ulike og unike, men om du leser dette og kjenner deg igjen – så er det kanskje godt å høre om den litt mindre rosenrøde virkeligheten fra andre også.

Selvfølgelig har jeg hatt mange fine stunder med sparking i magen, forventninger og gleder om det som kommer også. For det har ikke stått på gleden over det at man går å bærer på et barn, men heller det at man gjerne skulle ønske at kroppen taklet det hele litt bedre.

Første fødsel ble jeg satt i gang på grunn av svangerskapsforgiftning. Jeg fikk ballong (nei, ikke av typen man har i bursdag) og modningspille. Det var sikkert 4 ulike jordmødre på visitt for å sjekke om ”vinduet i stua stod åpent for luftning”, men ting gikk tregt. Det vil si, det gikk tregt frem til det plutselig startet – for da ville det ikke stanse. I dag kan jeg nok si at jeg var heldig den gangen at jeg ikke hadde opplevd fødsel før, for da hadde jeg kanskje visst at det å ha konstante rier i 6 timer ikke er helt vanlig. Fornuften i hodet sa meg at det var på tide med smertelindring, og med et ønske om å klare å åpne øynene, hylte jeg om epidural. Den ble satt i en av de ikke-eksisterende pausene mellom riene mine. Sykt vondt, men en stund etterpå klarte jeg endelig å hilse på jordmor som hadde sittet hos meg i mange timer allerede. I de neste timene fikk jeg faktisk sovet litt, før det var klart for å presse. I det øyeblikket trangen kom, skulle jeg ønske at jeg hadde lest meg opp på temaet ”bæsj under fødsel er helt naturlig”.  For nå forstod jeg hva jordmor mente med at klysteret ble satt litt sent. Det var jo ikke bare baby jeg presset ut for å si det sånn. Takk til sykt profesjonelle og herlige jordmødre og sykepleiere, så ble det lite deilige, fryktelig pinlige og mest intime øyeblikket mitt normalisert og ufarliggjort. Dritten ble fjernet og det flere ganger.

Og dritten, den skal jeg si deg ble fort glemt. For nå ville jo mirakelet ut. Og mirakelet mitt viste seg å veie 4,2 kg. På nytt takket jeg for at dette var min første fødsel, slik at jeg ikke kunne sammenligne med tidligere opplevelser. At jeg ikke tidligere hadde født en lettvekter. 

Det er helt ufattelig at man kan føle seg så svak og så ekstremt sterk på samme tid. Man henter frem krefter man ikke ante at man hadde og plutselig blir det helt stille i rommet. Ingen smertehyl lenger, ingen heiarop, helt stille. Sekundene som fulgte før det kom babygråt fra en liten blodig babykropp føltes ekstremt lange. Men så ble den lille kroppen lagt inntil min og alt ble bra på sekundet. Med mirakelet på brystet kunne bare jordmor sy så mye hun trengte, revnet både utvendig og innvendig sa du – ja vel. Spilte ingen rolle. Premien var kommet – vi hadde fått en sønn.

IMG_2666.JPG

Fødsel nummer to gikk ”lettere” enn nummer en. Ikke fordi den var smertefri – for det var den på INGEN måte, men som en klok lege sa til meg i månedene før fødselen, så er det lettere å gå som nummer to i ett igjensnødd skispor. Det går mye fortere når noen har måket veien for deg. Lillebror hadde tydeligvis ventet lenge nok, så fødselen gikk unna. Vi var på sykehuset kl 0700 og tre timer senere lå mirakel nummer to i armene mine. Denne gangen uten epidural. Han ble født i vann og jeg følte meg mye klarere i hodet under og etter fødselen. Jeg ble også mye fortere i form etter fødselen. Ikke i form som i fit – for det er jeg på ingen måte enda, men som i at man kommer seg til hektene etter den enorme påkjenningen en fødsel er på kroppen. Tipper det kan sammenlignes med å løpe maraton. Du er helt i kjelleren og er fysisk tom for krefter. I alle fall var jeg det, men i motsetning til første gangen – som jeg brukte mange dager på å bli meg selv igjen, så gikk det fortere denne gangen. Svangerskapsforgiftning og epidural er kanskje noen av synderne her. Likevel angrer jeg ikke på at jeg tok epidural under første fødsel. På samme måte som jeg heller ikke angrer på at jeg ikke tok det under andre. Jeg valgte å følge kroppen, hjernen og hjertets behov begge gangene og de førte meg i forskjellige retninger.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_6d94.jpg

I dag er jeg mamma til en gutt som snart er 4 år og en som er litt over 3 måneder. De gir meg et liv beriket med uendelig kjærlighet – sammen med en god dose klesvask, babygråt, tålmodighetsprøver og lekerot. Kroppen er ikke lenger slik den var før fødslene. Jeg har strekkmerker, har gått opp i skostørrelse og har til tross for amming flere kilo mer på kroppen enn jeg ønsker å ha. Noen dager er jeg lei meg uten at jeg egentlig vet hvorfor, de fleste dager er jeg bare sykt sliten, mange netter blir uten nattesøvn og puppene mine er ikke lenger mine, men et matfat. Men – dette er jo virkelig livet – barna våre er livet. Og livet til mannen min og meg er fylt med uendelig kjærlighet nettopp fordi jeg har født to barn.

Hvordan var din fødsel?